Makan til frekkhet!

Jeg har vært vitne til noen av partilederutspørringene på NRK og har følgende spørsmål til allmennheten: hvorfor slik en frekk tone?

De to menneskene, som jeg forøvrig aldri har sett på TV forut for denne usympatiske fremtredenen, kommer med til tider ironiske spørsmål, ler av politikeren mens de avbryter og lager feilaktige konkluderende oppsummeringer av det som har blitt sagt.
Dette har fått meg til å utvikle en "akk-for-noen-folk"-holdning til dem, noe som selvsagt ikke er ønskelig. Men det hjelper ikke at han er like karismatisk som en sokk, eller at hun stadig smiler hånlig til politikeren mens hun avbryter med et kjapt "greit nok" midt i et svar. Jeg merker jeg blir litt provosert, samtidig som jeg lurer på hvor NRK har funnet disse folka? Det må da vitterlig være noen som kan stille spørsmål, være kritisk og rask i replikken, uten å være frekk og fæl i tillegg.

Det hele kan ikke balanseres ut med Nina Owing som er i sitt rette element. Statskanalen har rett og slett gått på en smell, spør du meg. Og de skulle vinne valget...

Om tilfeldighetenes gang...

På toget i går fikk jeg panikk. Av typen som bare slår ned i hue på deg, for så å gå som et gys gjennom kroppen. "Hvor er lommeboka mi" er et prima eksempel på denne følelsen. Og det utløser en febrilsk leting og ikke minst hjertebang og tankevirksomhet. Bare at i går på toget var det "jøje meg, har bane-kortet mitt gått ut?". For det hadde det. For to måneder siden. Og det er ikke det at jeg ikke har betalt for meg denne tiden i mellom 15. januar og ja.. 31. mars. Det har jeg. Men det viste seg at jeg i refunderingens rus hadde levert feil kvittering til Fossum, og dermed satt på et fullstendig ubrukelig (dog velbrukt) reisebevis. "Søren heller", tenkte jeg, "Nå hadde det vært så sinnsykt typisk om det kom kontroll på toget." Jeg har ALDRI i mitt liv opplevd det, men en gang må jo være den første.

Det ble ikke den første. Ikke i går...

Men i dag!
I dag kom de. Fire betjent-kledde mennesker med morske uttrykk og med regningsblokka åpen og klar til å fylles ut. Heldigvis fikk jeg byttet kvitteringene, da jeg var på jobb i går. Og da mannen som skulle skjekke mitt reisebevis sa "Flott!", idet han konstaterte at min billett var så gyldig som få, tenkte jeg det samme. Veldig flott!

Om å vente ett år...

Nå skal det først sies at jeg vet at det er tolv måndeder i ett år, og at det ikke har gått fullt ett år siden jeg la ut en relativt passiv blogg her. Det er faktisk noe over 300 dager, så det mangler ennå noen netter og soloppganger før det har gått ett år.

Uansett, så kan man jo begynne å lure, dersom man ikke har møtt meg underveis, og sett at Miriam, jo hun er stadig ved sine fulle fire, om hva som er årsaken til denne bloggetørken. Har jeg vært fullstendig tanketom og uten nevneverdige begivenheter i så lang tid? Det er selvsagt ikke tilfelle. Jeg har blitt... tja.. noe over 300 dager eldre, flere tusen pensumsider visere og opplevd et knippe nevneverdige ting. Ja, og i tillegg, om mulig, har jeg blitt hakket morsommere. Er det mulig, spør du kanskje? Neppe, tenker jeg. Men kanksje.... noe over 300 dager kan jo gjøre så mangt med et menneske.

Det som ikke har forandret seg, er imidlertid evnen til å få inspirasjon til ting man egentlig ikke må gjøre, heller enn de tingene man egentlig burde gjøre.
Her kommer noen oppklarende setninger:
Jeg burde skrive oppgave om lesing i engelskundervisning, men står fast/føler ikke for det/finner ikke på noen smarte formuleringer/vil helst gjøre noe annet. I stedet sitter jeg her, noe over 300 dager etter og skriver blogg.

Verden er endelig i balanse!

Snabbgrabbar er Amish på Sørlandet

Meitemark

I serien om ting jeg har et anstrengt forhold til (les: fugler, piggtrådgjerder, små hunder, nattog og vannlekkasjer), kommer et innlegg om meitemark.

I dag så jeg det som jeg faktisk tror er min første meitemark i Oslo. Den bodde på Bislett, rett ved Rimien. Jeg har angst for å tråkke på meitemarker (stygge snegler også forøvrig, men det er en annen historie). Jeg kan godt feste dem på kroken, men jeg nekter å tråkke på dem. Jeg kan godt finne en gigantisk edderkopp i senga, ta den i hånda og slenge den ut av vinduet, men jeg orker ikke tanken på meitemarkslim under skoen. Det finnes en opplevelse i meg, hvor jeg er ute og går, men ikke kan tråkke ned foten uten å lande på en meitemark. De er overalt, og de beveger seg sånn at jeg ikke kan trippe forbi dem engang. Jeg er litt usikker på om dette er en opplevelse hentet fra virkeligheten, i så tilfelle snakker vi Grønngjelet i Søgne. Hvis ikke er det en drøm, en grusom drøm.

Helgens lærdom

I går kveld var jeg med på en terninglek, hvor det hele gikk ut på å enten kaste riktige terninger eller å lyve og si at du fikk akkurat det du trengte. Det er mulig at jeg ikke greier å illustrere reglene for denne leken her, men det er ikke det som er poenget. Poenget er at jeg innser mitt manglende bløffepotensiale.

Hver gang jeg fikk koppen, ristet den lett, og endte opp med et knippe litt for dårlige terninger, ble jeg avslørt. Det er mulig at mitt talent for terningkast er i en annen liga enn dem jeg spilte mot, men jeg tror det ligger mer i det at jeg ikke klarte å bløffe. Det ble bemerket at de gangene jeg faktisk hadde gode terninger lå stemmen min i et konstaterende leie. Når jeg derimot hadde terninger som ikke var gode nok, og jeg skulle late som jeg hadde det, ble intonasjonen forpurret og fikk et spørrende uttrykk; "dobbel 4?". Leie greier... Det ble ikke bedre når jeg selv innså denne avslørende tonefallfeilen, og rett etter en spørrende par i fem, knakk sammen "Åh nei, ikke nå igjen!"
Jeg var ikke lenge i det gode selskap, før jeg måtte innse at jeg hadde fem streker og var ute av leken.

Så har jeg tenkt litt, da, sånn i etterkant. Er mitt lyvepotensiale ikke-eksisterende? Mulig det, men i den forbindelse må det nevnes at jeg på barneskolen, med hell, greide å skryte på meg et ekstra fornavn - inspirert av en sykepleier i Chicago Hope. "Jo, jeg har to navn... Miriam Camille?!"

Gardinbloggen...

Etter at Ingrid flyttet inn i August har det blitt fart på saker og ting. Bokstavelig talt. Flere av møblene i hus fikk ben og gå på. En real ommøblering allerede første uka, var særdeles vellykket. Nå står ting logisk og estetisk korrekt og vi bor i et harmonisk hus.

Ikke nok med det. Vi har også fått opp gardiner!

Gardiner (sammen med persienner) har tidligere vært et sorgens kapittel.
Jeg har med vekslende hell, prøvd å få opp vindusdekkende materialer, for å skjermes fra eventuelle nysgjerrige naboer. Persiennen i stua gikk opp, men etter en langvarig kamp med den inne på soverommet mitt, måtte jeg kapitulere. Dette begynner å bli lenge siden.

Nå har imidlertid Ingrid flyttet inn, og det er utrolig hva man kan utrette når man kombinerer to hoder og fire hender. Ikke bare har vi fått gardinstang og gardiner i stua, det har også dukket opp liftgardiner på kjøkkenet. Med sommerfugler! Og som ikke det var nok - begge liftgardinene har blitt justert til å passe abnormale vindusmål. Stålstenger måtte vike for Miriam og Ingrid og en IKEA-tang. Det var en nydelig lyd idet stangen gav etter for nesten umenneskelig kraft. Schhhuppp!

Gardiner lenge leve!

Bilder kommer etter hvert, men hvis du ikke klarer å vente, kan du jo bare ta turen. Du kan vel koden? ;)